| Chapter 57 |
1 | Til sangmesteren; "Forderv ikke"*; av David; en gyllen sang, da han flyktet for Saul og var i hulen**. / <* kanskje melodien.> / <** 1SA 22, 1; 24, 4.>
|
2 | Vær mig nådig, Gud, vær mig nådig! For til dig tar min sjel sin tilflukt, og i dine vingers skygge søker jeg ly inntil fordervelsen går over.
|
3 | Jeg roper til Gud, den Høieste, til den Gud som fullfører sin gjerning for mig.
|
4 | Han sender hjelp fra himmelen og frelser mig, når den som vil opsluke mig, håner. Sela. Gud sender sin miskunnhet og sin trofasthet.
|
5 | Min sjel er midt iblandt løver; jeg må ligge iblandt dem som spruter ild, menneskebarn hvis tenner er spyd og piler, og hvis tunge er et skarpt sverd.
|
6 | Vis dig høi over himmelen, Gud, din ære over all jorden!
|
7 | De stiller garn for mine trin, min sjel er nedbøiet; de graver en grav for mig, de faller selv midt i den. Sela.
|
8 | Mitt hjerte er rolig, Gud, mitt hjerte er rolig; jeg vil synge og lovprise.
|
9 | Våkn op, min ære*, våkn op, harpe og citar! Jeg vil vekke morgenrøden. / <* d.e. sjel.>
|
10 | Jeg vil prise dig blandt folkene, Herre, jeg vil lovsynge dig blandt folkeslagene.
|
11 | For din miskunnhet er stor inntil himmelen, og din trofasthet inntil skyene.
|
12 | Vis dig høi over himmelen, Gud, din ære over all jorden!
|